Kåseri Tilbake på kontoret etter lockdown

Det føles som første skoledag der jeg med lette steg plystrer over en halvfull parkeringsplass fem på åtte. Sola skinner mens jeg trekker inn den småkjølige høstlufta uten filter. Der er inngangsdøra jo. Og der er kodelåsen ... fillern!

Hva var den koden da? Jeg taster inn fødselsdatoen til ungen, postnummeret mitt og henfaller i skam til gode, gamle 1234 før jeg innser at koden er sletta fra hukommelsen min.

«Neimen er det ikke Eirik», hører jeg bak meg. «Du er pen i flanellen i dag», bemerker hun lattermildt, og det går opp for meg at jeg har stilt med kosebukse og pikéskjorte.

Min kollega humrer heldigvis forståelsesfullt og spør om sommerferien min mens hun lar fingrene danse uanfektet over kodetastene med feilfri koreografi.

«Klikk.» Døra åpner seg og vi går inn.

I løpet av den neste halvtimen fylles kontorlandskapet av solbrune, men lett forfjamsede, kolleger på leting etter sporløst forsvunne stoler, dongler og skjermer.

Jeg dunker knoke med han på nabopulten, som leter etter ultrawide-skjermen sin. Jeg vet hvor den er, men velger å holde det for meg selv. Vil jo ikke ødelegge den gode stemningen. Og så tar den seg veldig godt ut på hjemmekontoret mitt.

Det er deilig med litt liv og røre igjen, selv om alle potteplantene er døde, blekket har størknet i printeren og kjøleskapet har blitt et vitenskapelig eksperiment.

Det står et par 1.5-literflasker med Cola Zero der fra forrige firmafest januar 2020. Jeg heller i et glass og tar meg en slurk. Det smaker som bly, så jeg heller litt i jorda til en yuccapalme. Tviler på at den er kresen.

Så er det møte i avdelingen min. Det går greit i starten, men så melder korona-uvanene seg. Der jeg før kunne mute på strategiske tidspunkt blir mine kolleger nå eksponert for utslipp av ymse naturgasser.

Den siste kommer som et brak, og jeg må med blodrødt tryne sitere min grandonkel som under et bryllup led samme skjebne og stille kommenterte: «Eg trudde det var ein smygar.» Det bryter isen, og alle går kneggende til lunsj.

I kantinen er samtaletemaene ganske forutsigbare. Hvilke nedleggingstruede bygder besøkte du i Norges-ferien, fikk heller ikke dere billett i Dyreparken, har du fått vaksine nummer to, og hvilken type?

«Moderna. Jeg svetta som en gris to dager etter andre dose», sier sidemannen litt stolt og gløtter bort på meg. «Pfizer her. Gikk helt greit. Sykla tre mil dagen etter og slo plenen til svigermor samme kveld», kontrer jeg.

På vei tilbake til kontoret veiver vi henda under spritdispenseren, venter et millisekund og kjenner antibacen svalt mot håndflaten. Vi gnir oss i hendene og spaserer videre mot kontoret og en høst som forhåpentligvis ikke byr på lockdown igjen.

«Kommer du på kontoret i morgen?», spør jeg kollegaen min.

«Nei, sitter nok hjemme i morgen», svarer han.

*Dette er en satirisk artikkel. Personene er fiktive og hendelsene også. Bare så du vet det. :)

New call-to-action