Det føles som første skoledag der jeg med lette steg plystrer over en halvfull parkeringsplass fem på åtte. Sola skinner mens jeg trekker inn den kalde februar-lufta uten filter. Der er inngangsdøra jo. Og der er kodelåsen ... fillern!
Jeg tenker tilbake på i fjor høst, da jeg kom tilbake på jobb etter lang tid med hjemmekontor. Håper jeg ikke har glemt koden til inngangsdøra igjen.
Hva var den koden da? Jeg taster inn fødselsdatoen til ungen, postnummeret mitt og henfaller i skam til gode, gamle 1234 før jeg innser at koden er sletta fra hukommelsen min.
«Neimen, er det ikke Eirik?», hører jeg bak meg. «Du er pen i flanellen i dag», bemerker kollegaen min lattermildt. Det går opp for meg at jeg har stilt med kosebukse og pikéskjorte.
Kollegaen humrer heldigvis forståelsesfullt og spør om hvordan jul og nyttår var mens hun lar fingrene danse uanfektet over kodetastene med feilfri koreografi.
«Klikk.» Døra åpner seg og vi går inn.
I løpet av den neste halvtimen fylles kontorlandskapet av lett forvirrede kolleger på leting etter sporløst forsvunne stoler, dongler og skjermer. Hadde det vært julepynt de lette etter, hadde det vært en grei sak. Det henger fortsatt i taket...
Den største overraskelsen er julegavene vi glemte å hente. Hyggelig plassert ut på alle pultene. Det viser seg at pepperkaker er like godt i februar. Noe å merke seg til neste år. Og vin skal jo bli bedre med tiden, så takk for den.
Og Arild sluttet jo 31/12, så det må være innafor å raide gaveesken hans. Eller?
Jeg dunker knoke med han på nabopulten, som leter etter ultrawide-skjermen sin. Jeg vet hvor den er, men velger å holde det for meg selv. Vil jo ikke ødelegge den gode stemningen. Og så tar den seg veldig godt ut på hjemmekontoret mitt.
Det er deilig med litt liv og røre igjen, selv om alle potteplantene er døde, blekket har størknet i printeren og kjøleskapet har blitt et vitenskapelig eksperiment.
Det står et par 1.5-literflasker med Cola Zero der fra forrige i fjor høst. Jeg heller i et glass og tar meg en slurk. Det smaker som bly, så jeg heller litt i jorda til en yuccapalme. Tviler på at den er kresen.
Så er det møte i avdelingen min. Det går greit i starten, men det er klart det var litt uvant å ikke kunne slå av kameraet og vandre en tur for å hente kaffe med headsettet på.
I kantinen er samtaletemaene ganske forutsigbare. Ble det noe Omikron på deg? Hvor mange av barna dine har hatt det? Har du vært vært utenlands? Svinesund, sier du? Åssen gikk det? Hvor mange vaksiner har du hatt? Fikk du boosteren?
«Moderna, jøye jeg. Jeg svetta som en gris to dager etter andre dose», sier sidemannen litt stolt og gløtter bort på meg. «Pfizer her. Gikk helt greit. Gikk tre mil på ski dagen etter og måkte snø hos til svigermor samme kveld», kontrer jeg.
På vei tilbake til kontoret veiver vi henda under spritdispenseren, venter et millisekund og kjenner antibac-en svalt mot håndflatene. Vi gnir oss i hendene og spaserer videre mot kontoret og en vår som forhåpentligvis ikke byr på noen form for lockdown igjen.
«Kommer du på kontoret i morgen?», spør jeg kollegaen min.
«Nei, jeg har liksom blitt vant til hjemmekontor», svarer han.
*Dette er en satirisk artikkel. Ingen kontoransatte eller kontormaskiner ble skadd under skrivingen av artikkelen. Personene er fiktive, og det er hendelsene også. Bare så du vet det. :-)
