Det er Teams-møte igjen. Jeg sitter i kosebuksa med klestørken og en skjev palme i bakgrunnen. Men jeg er digital, må vite, så jeg har ordna meg. De i andre enden ser en smørblid kar med button down-skjorte, som bekymringsløst serverer kalkulerte replikker i ny og ne fra sitt futuristiske kontor (takk, Teams!) Lite vet de om det ragnarok som egentlig utspiller seg. Med en svett finger håndterer jeg mute-knappen som en dreven diskjockey for å skåne de andre for den sykmeldte naboen som mishandler kappsaga si, og den karantenefaste treåringen min, som etter lydene å dømme egentlig burde sittet på do. Av og til får jeg et sløret blikk i det jeg dagdrømmer meg noen kilometer unna. Til kontoret.
Livet på repeat
Jeg husker nesten ikke hvordan det var å ta på seg penbuksa, knyte skolissene, kysse fruen og sette meg i bilen for å kjøre til kontoret – det er som en vag drøm om en tid som var.
Nå gjenopplever jeg den samme dagen om og om igjen. Jeg ramler ut av senga, går i de samme klærne, spiser den samme kneipen til frokost.
Skotøyet mitt er fake crocs, for det lengste jeg trasker er til postkassa for å hente pakken fra Godt levert, med pestomarinert laks og couscous og andre sunne middager som ungene ikke liker.
Og om jeg kjører, er det for å transportere kidsa til deres utvalgte kohort-venner eller for å plukke opp hageverktøy jeg har bestilt på klikk og hent.
Jeg savner kontoret.
JFK, 5G og kake
Lyden av rullende kontorstoler, pc-er som starter opp, pulter som heises opp og ned, smilende kolleger som lurer på om jeg har et minutt – som egentlig blir tre kvarter, og der gikk den dagen. Men vi fikk i alle fall en god prat!
Faktisk savner jeg han med konspirasjonsteoriene ved kaffemaskinen. Før jeg vet ordet av det har vi svidd av en halvtime i en fantasiverden der JFK-drapet, månelandingen og 5G ikke er det du trodde det var.
Så avbrytes vi av den syke latteren til hun på regnskap, som har krøpet frem fra skilleveggen sin for å hente seg et kakestykke. Kaker savner jeg også. Du trenger ingen unnskyldning for å spise kaker på jobb.
Jeg savner kontoret.
Kjemisk fritt for biola og legoriddere
Allmøtene. Det er klassens time, det. Minuttene med frihet, mens det obligatoriske «får ikke kobla opp pc-en»-ritualet pågår, når man kan lire av seg spydige bemerkninger om kollegers IT-ferdigheter, og alle bare ler. Du slipper å bruke «gallery view» på Teams. Du er omgitt av levende organismer.
Nerdene! Trenings-idioten. Gadget-freaken. Korps-særingen.
Han keitete i hjørnet som alltid skaper litt «awkward» situasjoner, som setter dine sosiale ferdigheter på prøve.
Hun som aldri blir ferdig med å prate, som du må rygge baklengs ut av samtalen med, mens du ler og nikker deg bort til plassen din.
Og plassen din er bare din. Skrivebordet er kjemisk fritt for biola, halvspiste brødskiver med prim og legoriddere. Rent, pent og ryddig. Med en stooor skjerm!
49-tommer, for å være presis.
Brannalarmer og buss for tog
Jeg savner å sitte i bilkø. Jeg savner når det er brannalarm, og du må forlate plassen din midt i beste sendetid for å stå på parkeringsplassen som pingviner på et isflak – mens du tenker inni deg at hvis det noen gang faktisk brenner på ordentlig, så kommer du aldri til å tro det.
Jeg savner å komme til full parkeringsplass. Jeg savner når trikken står. Når det er buss for tog. Når du bruker halve kvelden på å komme hjem igjen.
Jeg savner kontoret.
«Hva tenker du, Eirik», spør noen på Teams, og river meg ut av dagdrømmen.
Jeg blir varm langt oppover øra når jeg innser at jeg ikke har fått med meg de siste to minuttene. Jeg fikler med unmute-knappen for å kjøpe meg noen sekunder. Hvordan vrir jeg meg ut av denne floka, da?
De ser munnen min bevege seg mens jeg er på mute – jeg mimer, så klart – og noen sier «du er muta, høhø, det mest brukte uttrykket i 2021, haha».
Og så digrerer møtet inn i korona-humor – og glad er jeg for det.
Jeg savner kontoret altså.
Den nye normalen
Men hvordan blir det når vi er tilbake til normalen?
De som har greie på det sier at normalt vil det aldri bli. I alle fall ikke så normalt som det var før. Det vil si ... det som var normalt før vil bli unormalt snart, og det som var unormalt vil bli normalt.
Egentlig har jeg det ikke så verst her jeg tasser rundt i strikkasokker og kosebukse, mellom hjemmekontor-plassen min, kjøkkenet og badet.
I fremtiden, når vi kan være der vi vil være, håper jeg at det normale blir at vi kan velge selv når vi vil jobbe hjemmefra, og når vi skal være på kontoret.
Det viktigste er at man trives og får jobben gjort, er det ikke?
