Brannfakkel: PC-en dør. Den dør ikke i morgen, og heller ikke neste år, men etter hvert dør den. Årsaken er at kidsa vokser opp med et nettbrett mellom henda. De kommer ikke til å finne seg i plunder og heft med tastaturer og mus og skjermer som ikke responderer på et enkelt trykk.
I 1991, altså i kambrosilurtiden for PC-er, skrev en profilert journalist dette: “Personlige datamaskiner er rett og slett for vanskelige å bruke, og det er ikke din feil.”
Så kanskje du innvender at PC-ene den gangen gjerne kjørte DOS og at alt er lettere i dag. Men han hadde et poeng som fortsatt står: Hvis maskinen er for vanskelig å operere, er det maskinens feil, ikke din.
Året etter at han skrev dette, kom Windows 3.1, og det hjalp kanskje litt, for da kunne man peke og klikke. Apple hadde riktignok holdt på med mus og vinduer siden første halvdel av åttitallet, men maskinen Lisa kostet over 220 000 kroner i dagens penger, så Lisa tok vel aldri helt av.
Likevel viste Lisa at Apple ønsket å bringe mennesket nærmere maskinen. Musa var en mer naturlig måte å samhandle med maskinen på og musa kunne gjøre mye som tastaturet slapp å drive med.
«I stedet for å taste inn kommandoer, peker du bare på bilder på skjermen ved å bevege en innretning som kalles mus over en flate nær maskinen», skrev The New York Times henrykt.
Og selv om vi bruker mus på jobb i dag, er det mye som tyder på at det bare er et mellomstadium. Alle som har barn rundt seg ser hvor naturlig de bruker fingeren på en iPad eller et nettbrett. De savner ingen mus.
Og den dagen stemmestyring blir bedre enn i dag (Hei, Siri!) blir det enda et skudd for baugen for tastaturet og dermed PC-en slik vi kjenner den.
Hvem trenger vel en pekepenn? Steve Jobs stolte på pekefingeren vi alltid har med oss. Foto: Matt Buchanan
Vi skal selvsagt ikke være likeglade overfor retningslinjene fra Helsedirektoratet, som setter noen rammer for barns skjermbruk, men det er ikke noen tvil om at unger trekkes til nettbrettet som møll til en gammel ullgenser. Vi har alle sett småbarn som står foran en stor TV og sveiper for å få bildet til å forandre seg. Selv på skolen har de nettbrett og ikke PC-er.
80 prosent av 9–18-åringer i Norge har nettbrett hjemme, og de fleste av disse har eget nettbrett. Samtidig vet vi at 95 prosent av ungene ser YouTube, så det blir nok mer video og neppe flere skrevne bruksanvisninger i tida framover. Det favoriserer nettbrettet, som er laget for audiovisuelle opplevelser.
Hva skjer når disse unge vokser opp og skal begynne å jobbe? De kommer til å ønske å bruke skjermer på samme måte som de er vant til. Skal de liksom begynne å lære seg maskinskriving og touch-metoden? QWERTY? Hæ? Eller kaste bort tid med LFT-metoden? (Let, Finn og Trykk).
Min spådom er at mange av disse heller vil ha en iPad eller et annet nettbrett å jobbe på. Den største iPad Pro, for eksempel. Kåret til verdens beste nettbrett av Tek.no. En råtass av en maskin som kan gjøre det meste en PC kan, og fullt i stand til å følge deg på jobb. Hvor som helst, egentlig, siden den har 5G. Den har en skjerm på størrelse med mange laptops og kan kobles til masse utstyr. (Også et tastatur, om det skulle være nødvendig)
Er du ikke helt klar for å ta steget over til nettbrett på jobb? Da kan du seife med en 2-i-1-laptop. Dette er fullblods PC-er som du kan velge hvordan du skal bruke. Som en vanlig laptop eller brett den helt rundt og bruk den som et nettbrett. Noen kan ta av skjermen og fungere fint på den måten.
Jeg skal ikke påstå at jeg kan se inn i framtida, men vi vet at alt blir sterkere, alt blir mindre, og alt som ikke er nødvendig vil forsvinne. Er det virkelig nødvendig med mus og tastatur?
Kanskje vi bare sier som Apple i reklamen: Your next computer is not a computer.